Dagen derpå...

Ja, dagen i dag har vært dagen derpå...
Feiret min mors 60 årsdag i går, og kom sent  seng = veldig trøtt i dag, 
- men det var en flott feiring, og jubilant og gjester koste seg.
Har "debrifet" gårsdagen med min mor nå i kveld og kan etter det konkludere med at det ble en veldig vellykka kveld, og det var det viktigste:)  

I slike sammenhenger skjønner en på ordentlig at en sjøl også begynner å bli voksen, eller rettere sagt har blitt voksen. Når ens egne foreldre er 60 +, og en sjøl har fått barn går dette etterhvert opp for en. Samtidig, føler en seg langt fra veldig voksen hele tiden... 
Hvor går egentlig skillet mellom ung og voksen?
Og hva er det som definerer oss som voksne eller gamle?

Litt artig å reflektere rundt dette synes jeg, og om en prater med folk i ulike aldre vil nok barn og unge ha en annen oppfatning om hva som er gammelt og ikke enn vi som er voksne... 

Når jeg blir 60 år er mine barn på den alderen jeg er nå. Hvordan er livene våre da? Hva har skjedd i livene våre? Slike anledninger som jeg har vært med på å feire denne helgen får i alle fall meg til å tenke over dette med tid og sted og alder og livet og denslags, og alt som vi ikke vet. Det siste skal vi vel være glade for, og så får vi alle prøve å ta del i livene våre på best mulig måte, slik at vi selv og våre får noe ut av det. Det er det vi selv som er ansvarlige for, og jeg vet med meg selv at det er fort gjort å bare haste igjennom livet uten virkelig leve og å nyte. Vi må passe oss for at det ikke blir bare stress og kjas og mas, og nyte livene våre her og nå, - i morgen kan det være forsent.... litt brutalt å tenke på det siste der, men slik er vel livet.

Med fare for å overdrive mine "filosofiske betraktninger", avslutter jeg nå.
Kommer raskt tilbake håper jeg, i mens skal jeg være opptatt med å 
leve livet mitt:)

Fortsatt god påske til alle som leser dette!

-Lilje